Nesten enhver kultur har moderniserte utgaver av eldre forfattere, ledsaget av diskusjoner om rettskrivning, ordforråd, redaksjonelle noter og tilpasning til dagens lesere. En antikvitetshandler sa en gang til meg at «tidens patina gir verdi» og kan være det som skiller en original fra en billig kopi. Jeg åpner Constantin Noicas «Søndagsessays», kommer til forlagets forord i Humanitas-utgaven fra 1992 og oppdager at «rettskrivningen er oppdatert». Å lese Noica kunne ha vært en vandring gjennom 1930- og 1940-årene. I stedet tar vi turen med moderne briller på, komfortabelt sittende i en Uber, uten frykt for å gå oss vill — altså for ikke å forstå ordene fra den tiden, som ganske enkelt kunne ha blitt «oversatt» i fotnoter. Hva om vi også tok avisene fra den tiden og «oppdaterte» dem? Og kanskje burde vi også rebrande datidens reklamer, slik at nevronene våre slipper å jobbe for hardt, som om vi satt fast i et escape room. Hvorfor stoppe der? Vi kunne også oppdatere historiebøkene og skrive at Arkimedes fra Syrakus ble drept av en romersk soldat mens han holdt på med matematikk på nettbrettet sitt. Grunnideen er jo fortsatt den samme, ikke sant? Bare epoken forsvinner. Og én ting til: hvorfor «oppdaterer» ikke matematikere Pythagoras? De kan endre notasjonen. De kan forklare beviset på en annen måte. De kan til og med bygge figuren på nettet gjennom en animasjon som utvikler seg foran øynene på elevene. Men Pythagoras’ læresetning forblir Pythagoras’ læresetning. Så når vi leser en eldre forfatter, hvorfor ikke bevare språket fra hans tid — og legge moderne forklaringer i notene? Og et siste spørsmål til Humanitas og til dem som arbeider ved universitetenes litteratur- og filologiavdelinger: hvis dagens skoleelever om noen tiår «oppdaterer» dere med # og emojier, ville dere likt det? #Humanitas #ConstantinNoica #Noica #Søndagsessays #Arkimedes #Pythagoras #Hashtag #Emoji #MrStorywise #OppdatertRettskrivning #Språkhistorie #20260920_1926 #Norsk #Norwegian #Litteratur #Historie
